Nord-Thailand er fjellandet de færreste charterturister ser: åsrygg bak åsrygg i blå dis, risterrasser hugget inn i dalsidene, bambusskog som knirker i vinden og landsbyer der morgentåka ligger som et lokk til langt ut på formiddagen. For nordmenn som er vant til vidde og varde, er trekking her en herlig fremmed opplevelse – stiene går gjennom jungel og teplantasjer i stedet for lyng og stein, og «kaldt» betyr en frisk morgen på 15 grader.
Her er det du trenger å vite for å legge fotturen inn i Thailand-reisen: hvor du bør gå, når du bør dra, og hvordan du velger opplegg som er bra for både deg og dem som bor i fjellene.
Områdene: Chiang Mai, Pai og Mae Hong Son
Det klassiske utgangspunktet er Chiang Mai, der utvalget av dagsturer og flerdagersturer er størst og logistikken enklest – du kan bo i gamlebyen og stå i jungelen en time senere. Lenger nordvest ligger Pai, backpackerdalen med fosser, varme kilder og turer i mer avslappet tempo, og bortenfor der igjen Mae Hong Son, provinsen mot Myanmar-grensen der fjellene er høyest, turistene færrest og landsbyene mest uberørte. En løkke gjennom alle tre – den berømte Mae Hong Son-loopen – kan fint kombineres med fotturer underveis.
Et navn til for den fjellfrelste: Doi Chiang Dao, den markante kalksteinsryggen et par timer nord for Chiang Mai, regnes av mange som Nordens fineste topptur. Den krever guide og tillatelse og går gjerne med overnatting i telt under toppen – soloppgangen over tåkehavet er betalingen.
Stiene på Doi Inthanon
Thailands høyeste fjell er også det enkleste stedet å få en smakebit. Kew Mae Pan-stien er en rundløype på et par kilometer langs stupkanten med utsikt over dalene langt der nede, og går med lokal guide fra landsbyene i parken. Pha Dok Siew-stien er en frodigere halvdagstur nedover gjennom skog, fossefall og kaffelandsbyer – mange sier etterpå at det var høydepunktet på hele Thailand-turen. Begge er overkommelige for normalt spreke, og detaljene står i guiden vår til Doi Inthanon nasjonalpark.
Byturen: munkestien opp til Doi Suthep
Har du bare en morgen til overs i Chiang Mai, gå munkestien – Monk’s Trail – opp gjennom skogen til tempelet Wat Pha Lat og videre opp til Doi Suthep. Stien starter i utkanten av byen, følger oransje tøystrimler knyttet rundt trærne, og Wat Pha Lat er en liten åpenbaring: et halvt gjengrodd skogstempel ved en bekk, med utsikt over byen og nesten ingen turister. Hele turen opp tar et par timer i rolig tempo, og du kan ta rød songthaew ned igjen. Det er Nord-Thailands beste gratisopplevelse.
Guidet eller på egen hånd?
Korte, merkede turer – som munkestien eller løypene i nasjonalparkene – går fint på egen hånd. Men for alt som varer mer enn en dag, er guide normalen i Nord-Thailand, og med god grunn: stiene er dårlig merket, kartgrunnlaget tynt, og flere områder krever lokal guide uansett. En god guide er dessuten halve opplevelsen – det er guiden som viser deg hvilken bambus du kan drikke vann av, som kjenner familien dere overnatter hos, og som ser slangen før du gjør det.
Typiske flerdagersturer går over to–tre dager med overnatting i landsbyer eller enkle jungelleirer, og prisen ligger gjerne på rundt 1 500–3 000 baht per dag med alt inkludert. Kvaliteten varierer mer enn prisen, så bruk rådene i artikkelen om hvor du bør kjøpe utflukter og velg operatører med små grupper og tydelig avtale om hva pengene går til.
En typisk tredagerstur ser omtrent slik ut: første dag kjøring ut av byen, fottur gjennom risterrasser og skog, middag og overnatting i en landsby; andre dag over en åsrygg til neste dal, gjerne med bad i et fossefall underveis; tredje dag nedover langs elven og hjem, noen ganger med et stykke bambusflåte på slutten. Ingen dag er ekstrem – det er summen av inntrykk som gjør det, ikke høydemeterne.
Fjellfolkene – gjest, ikke tilskuer
Åsene i nord er hjem for en rekke folkegrupper – karen, hmong, lahu, akha og flere – med egne språk, drakter og tradisjoner. Mange trekkingturer innom landsbyene deres, og gjort riktig er det et privilegium: du spiser middag hos verter som får betalt for gjestfriheten, handler håndverk direkte fra dem som lager det, og ser et hverdagsliv som er alt annet enn museum. Gjort feil blir det motsatt – busslaster som fotograferer mennesker som var de attraksjoner. Velg turer der landsbyene er samarbeidspartnere og ikke fotostopp, spør alltid før du fotograferer folk, og kle deg nøkternt. Samme etiske ryggmargsrefleks som når du velger elefantreservat i Chiang Mai, med andre ord: pengene dine styrer hva som får leve videre.
Når bør du gå?
November til februar er gullsesongen: klar luft, grønne åser etter regntiden og netter kjølige nok til at du faktisk får sove i landsbyene – ta med en genser, i høyden kan gradestokken krype under ti. Fra slutten av februar til april kommer brenningssesongen, når svibruk i hele regionen legger et lokk av røyk over Nord-Thailand. Da er både utsikten og lungene tjent med at du er et annet sted – les artikkelen om smoky season før du datofester turen. Regntiden fra mai til oktober er frodig og fin, men stiene blir glatte, elvene større og igler en del av opplevelsen; med riktig innstilling er det likevel en undervurdert tid å gå på.
Praktisk pakking og form
Du trenger ikke fjellstøvler – lette tursko med godt grep holder – men du trenger mer vann enn du tror, myggmiddel, solkrem, regntrekk og altså noe varmt til kveldene. Fysisk er de fleste turene overkommelige for alle som er vant til norske søndagsturer; varmen og fuktigheten er den egentlige motstanderen, så start tidlig og hold tempoet thai: rolig, med pauser. Sjekk at reiseforsikringen din dekker fotturer i den formen du planlegger – vanlig trekking gjør den så godt som alltid, men det er verdt de to minuttene det tar å lese vilkårene, slik vi går gjennom i artikkelen om reiseforsikring for Thailand. Myggen i åsene er mest aktiv i skumringen, så dekk til ankler og armer når dere kommer frem til landsbyen for kvelden. Og har du fått smaken på grønne opplevelser, er fjellene bare begynnelsen – i guiden til nasjonalparkene i Thailand finner du åtte andre steder å fortsette.