Det er en litt underlig følelse å stå på en flodbredd og se inn i tre land samtidig. Foran deg renner Mekong, brei og leirbrun. Til venstre kommer Ruak-elva ut fra Myanmar, rett over vannet ligger Laos, og bak deg står et gigantisk gullfarget buddhabilde på en båt av betong. Stedet heter Sop Ruak, og turistbussene kommer hit fordi navnet på området har hengt igjen: Det gylne triangel.
Hva er egentlig «det gylne triangel»?
Uttrykket ble ikke funnet opp av turistkontoret. Det ble brukt fra 1970-tallet om grenseområdene mellom Nord-Thailand, Myanmar og Laos – et fjellandskap på størrelse med et halvt Norge som i flere tiår sto for en betydelig del av verdens opiumsproduksjon. Selve utsiktspunktet i Sop Ruak er bare det ene, lett tilgjengelige hjørnet av dette området.
I dag er det knapt noen valmuemarker igjen på thailandsk side. Dyrkingen ble presset ned fra 1980-tallet gjennom en kombinasjon av politiarbeid og de kongelige utviklingsprosjektene, som betalte fjellandsbyer for å dyrke kaffe, te, makadamianøtter og frukt i stedet – de høyt profilerte prosjektene rundt Doi Tung er det tydeligste eksempelet. Produksjonen forsvant ikke fra regionen, den flyttet seg over grensene. Det er verdt å ha i bakhodet når du besøker et sted som i dag selger suvenirer med valmuemotiv.
Hall of Opium og opiumsmuseet
Det er to museer i området, og de er ikke like. Det store, Hall of Opium, ligger et lite stykke fra utsiktspunktet og er et moderne, gjennomarbeidet museum som tar deg gjennom hele historien: opiumsvalmuen som medisinplante, den britiske og kinesiske handelen på 1800-tallet, opiumskrigene, kolonimaktenes statlige monopoler, og videre til heroin, avhengighet og narkotikapolitikk i vår tid. Utstillingen begynner med en mørk tunnel gjennom fjellet og holder et nøkternt, ubehagelig ærlig anslag hele veien. Sett av halvannen til to timer.
Det mindre House of Opium nede ved utsiktspunktet er en privat samling av redskaper – piper, vekter, lodd formet som dyr, lamper – og er langt enklere i formen, men interessant på sin egen måte hvis du liker gjenstander mer enn tekst. Merk at åpningstider og drift ved begge museene har variert de siste årene; sjekk at det du vil se faktisk er åpent samme dag, særlig hvis museet er hele grunnen til at du kjører hit.
Chiang Saen – den delen folk hopper over
Ti kilometer sør for Sop Ruak ligger byen som etter min mening er den egentlige grunnen til å komme hit. Chiang Saen var et Lanna-rike-senter fra 1300-tallet, og deler av bymuren, vollgraven og et tjuetalls tempelruiner står fortsatt – noen midt i byen, andre ute i skogen utenfor murene. Wat Chedi Luang med sin høye, forvitrede chedi ligger rett ved det lille nasjonalmuseet, og Wat Pa Sak utenfor bymuren har en av de fineste og eldste chediene i Nord-Thailand, med stukkaturarbeid det er verdt å ta seg tid til.
Byen er søvnig, elvepromenaden er lav og lite påkostet, og det går tunge lastebåter fra Kina nedover Mekong mens du sitter og drikker kaffe. Ingen selger deg noe. Etter en formiddag i turistbussenes Sop Ruak er kontrasten befriende.
Båttur på Mekong
Fra bryggene i Sop Ruak og Chiang Saen tilbys turer med longtailbåt på elva. Standardturen tar deg en runde langs grensene, forbi den enorme kasinosonen som er bygget på laotisk side, og som regel innom øya Don Sao i Laos, der det er satt opp et marked for besøkende. Prisen avhenger av hvor mange dere er, siden båten leies samlet.
Ett viktig forbehold: en tur over til laotisk side er en grensepassering, uansett hvor uformell den føles. Hvordan pass og eventuelle stempler håndteres har variert over tid og med hvem som er på vakt. Og med de nye reglene for visumfritak – der landgrenseinnreiser er begrenset til to per kalenderår – vil jeg være forsiktig med improviserte kryssinger som ikke er nødvendige. Les visumreglene før du takker ja, og hopp heller over Laos-stoppet hvis du er i tvil. Elveturen er fin i seg selv.
Hvem passer stedet for?
Historieinteresserte og folk som liker å se grenselandskap får mest ut av det. Er du ute etter natur, fjellandsbyer og trekking, er det andre steder i landsdelen som gir mer – se guiden til trekking i Nord-Thailand. Og er du ærlig ute etter selve utsiktspunktet, må du vite hva du får: en flodbredd med suvenirboder, en stor buddhastatue og et skilt du kan ta bilde ved. Det er stedet rundt skiltet som gjør turen verdt det.
Mat og marked
Sop Ruak lever av dagsbesøkende, og maten er deretter – greie, litt dyre turistrestauranter med utsikt. Spis heller i Chiang Saen, der de små stedene langs elva serverer nordthailandsk kost: khao soi, sausen sai ua, grillet elvefisk og klebrig ris. Morgenmarkedet i Chiang Saen er lite og ekte, og langs veien mellom byene selges frukt og ristede nøtter fra plantasjene i åsene. Ta med kontanter; kortterminaler er ikke å regne med utenfor de største stedene.
Bør du overnatte – og hvor?
De aller fleste bruker Chiang Rai som base og tar området på en dag. Det fungerer helt fint. Men vil du ha morgentåken over Mekong og ruinene for deg selv, er en natt i Chiang Saen en av de rolige opplevelsene i Nord-Thailand: noen få gjestehus og enkle hoteller langs elva, priser som knapt merkes på budsjettet, og en by som slukker lyset tidlig. Ute ved Sop Ruak finnes også et par større resorter med utsikt over de tre landene, i en helt annen prisklasse. Har du bil, ville jeg valgt Chiang Saen – nærheten til elva er hele poenget med å bli.
Når på året?
November til februar er den beste tiden: tørt, klart og kjølig, med morgentåke over Mekong som er verdt å stå opp til. Mars og april bør du unngå – det er da åkerbrann og skogbrann gir smoky season i nord, med dårlig sikt og luftkvalitet som tidvis er direkte usunn. I regntiden fra juni til oktober er landskapet grønt og elva høy og strid; da kan båtturene bli innstilt i perioder.
Slik kommer du deg dit
Det aller vanligste er en dagstur fra Chiang Rai, som ligger rundt en times kjøring unna. Organiserte turer kombinerer gjerne Det gylne triangel med grensebyen Mae Sai og Wat Rong Khun, det hvite tempelet – en lang, men effektiv dag. Vil du gjøre det selv, går det lokalbusser fra Chiang Rai til Chiang Saen flere ganger daglig, og derfra songthaew eller leiescooter de siste ti kilometerne til Sop Ruak. Fra Chiang Mai er det tre–fire timer hver vei, så det bør bli en overnatting og ikke en dagstur.
Mitt råd er å snu programmet på hodet: kjør rett til Chiang Saen om morgenen, se ruinene mens det er kjølig, spis lunsj ved elva, og ta Sop Ruak og museet på ettermiddagen når bussene har dratt videre. Hvordan resten av landsdelen henger sammen, ser du på regionsiden for Nord-Thailand.