Wat Rong Khun – Det hvite tempelet i Chiang Rai

Fra parkeringsplassen ser det ut som om noen har bygget et tempel av frost og knust glass. Wat Rong Khun ligger en snau halvtime sør for Chiang Rai sentrum, og det finnes ingenting annet som ligner det i Thailand: hvitt fra grunnmur til spir, dekket av tusenvis av små speilbiter som kaster sollyset tilbake i alle retninger, og med så mange detaljer at øyet ikke vet hvor det skal begynne. De fleste kaller det bare Det hvite tempelet.

Og strengt tatt er det ikke et tempel i vanlig forstand. Det er et kunstverk som ser ut som et tempel.

Kunstneren som bygger sitt eget tempel

Chalermchai Kositpipat er en av Thailands mest kjente samtidskunstnere, oppvokst i Chiang Rai-området. På 1990-tallet bestemte han seg for å ta over det forfalne lokale tempelet Wat Rong Khun og bygge det opp igjen for egne penger. Arbeidet startet i 1997, og det pågår fortsatt. Kunstneren har selv sagt at anlegget ikke blir ferdig i hans levetid – planen omfatter en hel rekke bygninger – og han har opprettet en stiftelse slik at elevene hans kan føre arbeidet videre. Han har også vært tydelig på at han vil beholde den kunstneriske kontrollen selv, og har takket nei til penger som kom med betingelser knyttet til seg.

Fargen er ikke et tilfeldig valg. Det hvite skal stå for Buddhas renhet, speilbitene for visdom som lyser opp verden. Der eldre thailandske templer er gull, rødt og teak, er dette isnende blankt – og bevisst umulig å overse fra veien.

Broen der hendene strekker seg opp

Veien inn i hovedbygningen er en enveiskjørt fortelling, og du kan ikke snu underveis. Først går du over en bro. Under deg strekker hundrevis av bleke hender seg opp fra bakken, noen med negler og ringer, noen med en tiggerskål. De skal forestille begjær og lidelse – sjelene som ikke kom seg videre. Vaktfigurene i hver ende av broen slipper deg forbi bare én vei, og poenget er ganske effektivt: veien mot opplysning går framover, ikke tilbake.

Selve bønnehallen er overraskende liten når du først kommer inn i den. Det er innsiden som setter Wat Rong Khun i en klasse for seg. I stedet for tradisjonelle scener fra Buddhas liv er veggmaleriene fylt av moderne katastrofer og popkultur: fly som treffer to tårn, oljefat, atomsopp, og midt i det hele figurer fra film, tegneserier og dataspill. Poenget er at menneskenes moderne begjær og vold er det nye helvetet. Chalermchai og elevene hans maler fortsatt videre og bytter ut figurer underveis, så det du finner, er ikke nødvendigvis det samme som noen andre har beskrevet. Det er ikke lov å fotografere inne i hallen, og det håndheves – legg vekk telefonen og bruk de ti minuttene på å se etter.

Den gyldne bygningen er toalettet

Ved siden av alt det hvite står en gullglinsende paviljong som mange førstegangsbesøkende tar for å være hovedtempelet. Det er toalettet. Symbolikken er tilsiktet: gullet står for kroppen og de materielle begjærene, det hvite for sinnet. Dermed er også Thailands mest fotograferte toalett en del av kunstverket, og det er antagelig det peneste du bruker på hele reisen.

Praktisk før du drar

Inngangen for utenlandske besøkende har ligget på rundt 100 baht, men prisen justeres med jevne mellomrom, så sjekk oppdatert pris og åpningstid før du reiser ut. Anlegget er åpent på dagtid, og det stenger tidligere enn du kanskje tror. Kleskoden er den samme som i andre thailandske templer – dekkede skuldre og knær, sko av før du går inn i bønnehallen. Er du usikker på hva som gjelder, har vi en egen gjennomgang av hvordan du oppfører deg i templer.

Fra Chiang Rai sentrum kommer du deg dit med songthaew, Grab eller en av bussene sørover mot Chiang Mai, som stopper ute i veien like ved. Fra Chiang Mai er det tre til fire timer hver vei; det lar seg gjøre som dagstur med buss, men det blir en lang dag, og jeg ville heller overnattet i Chiang Rai og tatt resten av området med.

Det beste tipset er tidspunktet. Turbussene fra Chiang Mai ruller inn fra rundt klokken elleve, og mellom elleve og to står folk i kø på broen. Kom rett etter åpning eller den siste timen før stengetid, så får du bildene dine uten femti fremmede skuldre i.

Ta med Det blå tempelet

Chiang Rai har to kunsttempler til, og de ligger i hver sin ende av byen. Wat Rong Suea Ten, Det blå tempelet, ligger nord i byen og er bygget av en av Chalermchais elever. Der det hvite handler om renhet, er det blå dyp kobolt og gull, med en stor hvit Buddha innerst i hallen. Du bruker tjue minutter der, det koster lite eller ingenting, og det er langt roligere enn Wat Rong Khun. Baan Dam, kunstneren Thawan Duchanees samling av svarte trehus nord for byen, er den tredje i familien – mørk og litt urovekkende der de to andre er lyse.

Alle tre rekker du på én dag med leiebil, Grab eller en sjåfør leid for dagen. Tar du dem i den rekkefølgen, begynner du tidlig ute ved det hvite tempelet før bussene kommer.

Er det verdt turen?

Ja – men gå dit med riktig forventning. Dette er ikke et stille, gammelt tempel der munkene har holdt til i to hundre år. Det er et pågående, egenrådig kunstprosjekt med kø, selfiestenger, gavebutikk og et galleri der kunstneren selger trykk. Enkelte synes det blir for mye. Jeg synes det er noe av det mest minneverdige man ser i Nord-Thailand, nettopp fordi det er så kompromissløst personlig – et menneske som bygger sin egen versjon av himmel og helvete i full skala, og som ikke rekker å bli ferdig.

Skal du videre nordover, ligger Det gylne triangel og Chiang Saen en drøy time unna og passer godt som neste stopp. Vil du sammenligne med resten av landet, har vi også samlet de ti vakreste templene i Thailand.