Ingen frukt i verden splitter menneskeheten som durian. For tilhengerne er den «kongen av frukt», en kremet åpenbaring man kan lengte hjem til Thailand etter. For motstanderne er den en piggete bombe av kloakklukt som burde vært forbudt. Det pussige er at begge har rett – og at Thailand, verdens største durianprodusent, har innrettet seg deretter: Frukten er portforbudt på hoteller, i metroen og på fly.
Det alene gjør den vel verdt en artikkel. Hva er det med denne frukten?
Lukten – la oss ta det verste først
Durian lukter. Ikke litt – den lukter gjennom skallet, gjennom plastposen og gjennom en lukket kjøleskapsdør. Forskere har identifisert titalls aromastoffer i frukten, flere av dem svovelforbindelser i slekt med dem du finner i løk som har sett bedre dager. Beskrivelsene spenner fra «råtten løk og gymsokk» til «karamell, mandel og fløte» – og det ville vært lett å tro at folk snakker om to forskjellige frukter.
Det gjør de på sett og vis også. Lukt og smak henger løsere sammen hos durian enn hos noen annen frukt. Mange som ikke tåler duften, blir overrasket over at smaken er noe helt annet: tykk, kremet, søt, med hint av vaniljekrem, karamell og – ja, en anelse løk. Konsistensen ligner en moden avokado eller en fast vaniljepudding.
Derfor nekter hotellet deg den
Rundt om i Thailand henger det skilt med en piggete frukt i en overkrysset sirkel – på hotellrom, i heiser, på BTS og MRT i Bangkok, i leiebiler og om bord på fly. Grunnen er enkel: Lukten setter seg i aircondition-anlegg og tekstiler og blir værende i dagevis. Et hotellrom som har huset en durian, er i praksis ute av drift til det er dypvasket, og flere hoteller forbeholder seg retten til å kreve rengjøringsgebyr av gjester som smugler frukten inn.
Så ta hintet: Durian nytes utendørs, der og da. Det er også slik thaiene selv spiser den – på plaststoler ved markedsboden, med engangshansker og våtservietter. Vil du vite mer om hva hoteller kan og pleier å kreve, har vi skrevet om husregler, depositum og gebyrer i guiden slik fungerer thailandske hoteller.
Sortene – ikke all durian er lik
Thailand dyrker hundrevis av duriansorter, men tre navn dekker det du møter på markedet:
- Monthong («gyllen pute») – den store eksportsorten og nybegynnervalget: mild i lukten, søt og kremet i smaken, mye fruktkjøtt. Start her.
- Chanee – kraftigere aroma, mykere konsistens, mer «durian» per durian. Neste nivå.
- Kan Yao – kjennernes juvel med lang stilk og lang ettersmak, priset deretter. Denne kjøper du ikke ved et uhell.
Hovedsesongen løper fra rundt april til august, med provinsen Chanthaburi sørøst i landet som selve durian-hovedstaden. Utenfor sesong finnes frukten frossen og tørket, men det er i sesongens Thailand du skal ta debuten.
Slik prøver du den første gang
Ikke kjøp en hel durian. En hel frukt veier gjerne to–fire kilo, koster fort et par–tre hundre baht eller mer – prisene har for øvrig skutt i været med den enorme eksporten til Kina – og krever både kniv, teknikk og et sted å gjøre av restene.
Gjør heller dette: Finn en markedsbod eller et supermarked som selger ferdig renset durian i kjølte plastbrett – gule, glinsende puter til rundt 50–150 baht. Da har fagfolk allerede valgt en moden frukt og gjort grovarbeidet. Spis den ute, kald, med en flaske vann ved siden av. Ta en liten bit, la den ligge på tunga, og gi den tre sjanser før du feller dom. Mange snur underveis i tredje munnfull.
En enda mykere inngang er frysetørkede durianchips, som selges i turistbutikker og supermarkeder – all smak, brøkdelen av lukt, og for øvrig en morsom suvenir til å teste kollegaer hjemme med. Hvor du ellers bør handle og hva du bør se etter på markedet, står i guiden om mattrygghet på markeder – durian fra kjøledisk er uproblematisk.
Myter og bordskikk
Du kommer til å høre at durian og alkohol er en livsfarlig kombinasjon. Det gamle rådet stammer fra generasjoners erfaring med at kombinasjonen kan gi en tung, hetetoktaktig kvalme – frukten er kaloririk og krever sitt av fordøyelsen. Farlig i medisinsk forstand er det neppe for friske folk, men ta gjerne rådet på alvor likevel: Duriankvelden og ølkvelden trenger ikke være samme kveld.
Og én ting til: Ikke kommenter lukten høylytt ved boden. For selgeren – og for millioner av thaier – er dette årets høydepunkt, en frukt man gir bort i gave og diskuterer med samme alvor som nordmenn diskuterer fårikål. Respekt for kongen, takk.
Verdt det?
Absolutt. Ikke fordi du garantert kommer til å elske den – sjansen er kanskje femti-femti – men fordi durian er en av de få matopplevelsene som ikke ligner noe annet du har smakt. Den hører hjemme på lista over ting du bare må gjøre én gang, sammen med resten av fruktfjellet vi går gjennom i sesongkalenderen for tropiske frukter. Og hvem vet: Kanskje står du der neste år og lengter etter gyldne puter, du også.