Du hører det på bussen sørover fra Bangkok. Et sted mellom Chumphon og Surat Thani slutter thaien du har begynt å kjenne igjen, og noe raskere og hardere tar over – samme språk, sier de, men du forstår ikke et ord. Det samme skjer motsatt vei: i Isan snakker folk seg imellom noe som ligger nærmere lao enn thai, og i Chiang Mai heter det ikke «sabai dii mai», men noe helt annet.
Thailand er langt mer sammensatt enn kartet antyder. Rundt sytti millioner mennesker, en stat som lenge har dyrket idealet om én nasjon og ett språk, og under det et lappeteppe av landsdeler med hver sin historie, matkultur og selvfølelse. Skjønner du hovedlinjene, blir alt du ser underveis mer forståelig – hvorfor maten skifter, hvorfor folk i nord ler av Bangkok-aksenten din, hvorfor moskeen står der ved siden av tempelet.
Kort oversikt
| Landsdel | Språk | Mat | Kjennetegn |
|---|---|---|---|
| Sentral-Thailand | Standard-thai | Kokosmelkcurryer, pad thai, ferskvannsfisk | Rissletta, Bangkok, den siamesiske kjernen |
| Isan (nordøst) | Isan, nært beslektet med lao | Som tam, larb, grillkylling, klebrig ris | Størst folketall, tørt platå, mange arbeidsmigranter |
| Nord | Kham mueang (nordthai) | Khao soi, sai ua, nam prik noom | Lanna-arven, fjell og daler, mange folkegrupper |
| Sør | Pak tai, og malayisk (yawi) helt sør | Sterke curryer, sjømat, roti, halal | To hav, gummi og turisme, muslimsk preg i grenseprovinsene |
| Kinesisk-thailandsk | Thai, en del teochew hos eldre | Nudler, dim sum, vegetarfestivalens mat | Handel og bykultur i hele landet |
Sentral-Thailand – den siamesiske kjernen
Det som i dag regnes som «vanlig» thailandsk, kommer i stor grad herfra: fra Chao Phraya-slettene der Ayutthaya og senere Bangkok vokste fram. Standard-thai er bygget på dialekten i dette området, det er den du hører på TV, i skolen og i alle offisielle sammenhenger, og den er utgangspunktet for alle læremidler du kommer over hvis du skal lære thai.
Regionen er også Thailands riskammer og industrielle tyngdepunkt, med et flatt, kanalgjennomskåret landskap som lenge gjorde båt til raskere transport enn vei. Maten er mildere og søtere enn ellers i landet, med mye kokosmelk – det er her de curryene de fleste nordmenn tror er «thaimat», hører hjemme. Historien fra Sukhothai via Ayutthaya til dagens Bangkok har vi trukket opp i Thailands historie på ti minutter, og reisemålene finner du samlet under Bangkok og Sentral-Thailand.
Isan – landets folkerikeste landsdel
Nordøst-Thailand, Isan, ligger på et tørt platå mot Mekong og Laos, og her bor rundt en tredel av Thailands befolkning. Språket de fleste snakker hjemme, er isan – i praksis et sett dialekter som er nærmere beslektet med lao enn med standard-thai. De aller fleste behersker begge deler, men språkskiftet er reelt, og du merker det med én gang du krysser inn i Nakhon Ratchasima-området.
Isan er også landsdelen som forsyner resten av Thailand med arbeidskraft. Bygningsarbeiderne i Bangkok, servitørene i Phuket, taxisjåførene, mange av dem har familie i en landsby i nordøst og reiser hjem til Songkran og nyttår i en trafikk som lammer landet i flere dager. Pengene som sendes hjem, er selve motoren i lokaløkonomien, og det preger både familiestrukturer og forventninger på en måte som er verdt å forstå hvis du får en thailandsk svigerfamilie.
Kulturelt er Isan alt annet enn en avkrok. Mor lam-musikken, de khmer-inspirerte tempelruinene, festivalene – og maten, som har erobret hele landet. Klebrig ris formet i hånden, brennende som tam med fermentert fisk, larb og grillkylling. Det står egne artikler om både Isan som reisemål og om Isan-kjøkkenet, og de bør leses i den rekkefølgen.
Nord – Lanna-arven
Chiang Mai var hovedstad i kongedømmet Lanna, som eksisterte side om side med rikene i sør i flere hundre år før det gradvis ble innlemmet i Siam. Det merkes fortsatt. Templene ser annerledes ut, med lavere, brattere tak og tekevaner fra Burma; kalenderen og festene har egne innslag; og folk snakker kham mueang, nordthai, som til og med har hatt sin egen skrift.
Nordthaiene omtaler seg gjerne som khon mueang, og selvbildet er tydelig: roligere tempo, mildere omgangsform, kjøligere klima. Maten skiller seg klart fra sør – mindre kokosmelk, mer urter, chilidipper og pølser, og nudelretten khao soi som er umulig å ikke bli glad i. Reisemålene i landsdelen er samlet under Nord-Thailand.
I fjellene langs grensene mot Myanmar og Laos bor flere folkegrupper med egne språk og tradisjoner: karen, som er den største, i tillegg til blant andre hmong, akha, lahu, lisu og mien. Mange kom nordfra over generasjoner, og flere av gruppene lever i dag i landsbyer som driver med jordbruk, kaffe og håndverk. Statsborgerskap og landrettigheter har vært et vedvarende problem for enkelte av dem, og det er en av grunnene til at fattigdommen i disse områdene er høyere enn snittet.
Her trengs en advarsel. Deler av reiselivet har lenge markedsført besøk i fjellandsbyer som en attraksjon der man ser på folk. Særlig de såkalte «langhalslandsbyene» er kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for å sette mennesker på utstilling. Dette er ikke folkegrupper i et museum – det er naboer, elever og bønder. Vil du besøke området, velg turer som handler om å gå tur, spise sammen og handle noe direkte fra dem som lager det, og ikke om å fotografere mennesker som ikke har bedt om det.
Sør – to hav og et annet Thailand
Sør-Thailand er en smal stripe mellom Andamanhavet og Thailandsbukta, med gummiplantasjer, palmeolje, fiske og turisme. Dialekten pak tai snakkes så raskt og kortklippet at thaier fra Bangkok selv sier de sliter med å henge med.
Jo lenger sør du kommer, desto mer endrer bildet seg. I grenseprovinsene mot Malaysia – Pattani, Yala og Narathiwat – utgjør malayisktalende muslimer flertallet. Språket der er patani-malayisk, ofte kalt yawi, moskeen er landsbyens midtpunkt, og kulturen er tett knyttet til Malaysia. Området har hatt en langvarig og alvorlig konflikt, og norske myndigheter har i mange år frarådet reiser dit; sjekk oppdaterte reiseråd før du planlegger noe i den retningen.
Det du derimot vil merke som helt vanlig reisende, er hvor mange muslimske lokalsamfunn det er også lenger nord i sør – på Phuket, i Krabi og rundt Hat Yai og Songkhla. Halal-merkede restauranter er vanlige, roti stekes på gaten om kvelden, og curryene er sterkere og mer tørre enn i sentrale strøk, ofte med gurkemeie som gir dem den gule fargen. Det er noe av den beste maten i landet, og den overses av påfallende mange nordmenn.
Den kinesiske tråden
Den siste store brikken er ikke en landsdel, men en innvandringshistorie. Fra 1700-tallet og fram til midten av 1900-tallet kom det svært mange kinesere, de fleste teochew fra Sør-Kina, til havnebyene i Thailand. De ble handelsmenn, håndverkere, risoppkjøpere og etter hvert bankeiere, og deres etterkommere er i dag helt integrert – med thailandske navn, thai som morsmål og en selvfølgelig plass i både næringsliv og politikk.
Arven ser du overalt likevel: i butikkalterne med røkelse ved kassa, i nudelsuppene som egentlig er kinesiske, i det kinesiske nyttåret som feires stort i handelsstandsbyer, i vegetarfestivalen i Phuket, og selvsagt i Chinatown i Bangkok, der gullbutikkene ligger vegg i vegg med gatekjøkken i et av byens tettest pakkede kvartaler.
Og alle de andre
Listen stopper ikke der. I Surin og Buriram nær grensen til Kambodsja snakker mange khmer hjemme, og tempelruinene i området er khmerske, ikke thailandske. Mon-folket har satt spor i kunst og buddhisme fra tiden før thaiene kom sørover, og du finner mon-samfunn både vest for Bangkok og oppe ved Sangkhlaburi. Langs Andamankysten lever chao le, «sjøsigøynerne», som fortsatt fisker fra egne landsbyer på øyene i sør.
Og så er det arbeidsinnvandringen som skjer akkurat nå: flere millioner mennesker fra Myanmar, Kambodsja og Laos jobber i thailandsk fiskeri, bygg, landbruk og restaurantbransje. Servitøren som tar imot bestillingen din på Phuket, er ikke nødvendigvis thai. Det er en del av dagens Thailand like mye som noe annet i denne artikkelen.
Hvordan bruke dette som reisende
Ikke som et pensum, men som en nøkkel. Spør folk hvor de er fra – «khun maa jaak nai?» – og du åpner nesten alltid en god samtale, fordi landsdelstilhørighet betyr noe her. Smak deg gjennom regionene i stedet for å bestille den samme grønne curryen i tre uker. Og reiser du i nord eller nordøst, husk at det du oppfatter som eksotisk, er noens hverdag. Den holdningen tar deg lenger enn noen guidebok.