Grenseområdene mellom Thailand og Kambodsja har gjentatte ganger blitt arena for væpnede konfrontasjoner. De to nabolandene har en lang historie med territoriell uenighet, og konflikten blusser jevnlig opp med sammenstøt som spenner fra mindre skuddvekslinger til omfattende kamphandlinger med luftangrep og artilleriild. Hundretusenvis av sivile har opp gjennom årene måttet flykte fra sine hjem langs den omstridte grensen.
Bak de periodiske meldingene om militære trefninger skjuler det seg et komplekst bilde. Maktforholdet mellom de to landene er fundamentalt asymmetrisk - ikke bare militært, men også økonomisk. Og begge lands stormaktsallianser spiller en avgjørende rolle i hvordan konflikten utvikler seg.
Økonomisk ubalanse
Thailand er Sørøst-Asias nest største økonomi, kun slått av Indonesia. Den thailandske økonomien er mer enn ti ganger større enn Kambodsjas. Denne forskjellen gjenspeiler seg i så godt som alle økonomiske indikatorer.
Thailands befolkning på rundt 70 millioner mennesker er omtrent fire ganger større enn Kambodsjas 17 millioner. BNP per innbygger ligger betydelig høyere i Thailand, og den thailandske arbeidsstyrken teller over 40 millioner mennesker, mens Kambodsja har i underkant av 10 millioner i arbeidsfør alder.
Økonomien i Thailand er dessuten langt mer diversifisert. Landet har en betydelig industrisektor, er en stor eksportør av elektronikk og biler, og har en velutviklet turistnæring som tiltrekker seg titalls millioner besøkende årlig. Kambodsja er i langt større grad avhengig av tekstilproduksjon - en sektor som alene står for over halvparten av landets eksportinntekter.
Thailand har også betydelig større finansielle reserver. Landets valutareserver overstiger 200 milliarder dollar, mot Kambodsjas mer beskjedne reserver. Dette gir Thailand et helt annet handlingsrom i en langvarig konflikt. Forsvarsbudsjettet reflekterer denne forskjellen: Thailand bruker mellom fem og seks milliarder dollar årlig på forsvar, Kambodsja under én milliard.
Historisk bakgrunn for konflikten
Grensetrekningen mellom Thailand og Kambodsja har vært omstridt siden kolonitiden. Da Frankrike trakk grensene i regionen på slutten av 1800-tallet, ble flere områder gjenstand for uenighet. Særlig templene Preah Vihear og Ta Muen Thom har vært gnisningsflater.
I 1962 slo Den internasjonale domstolen i Haag fast at Preah Vihear-tempelet tilhører Kambodsja, men statusen til områdene rundt forble uklar. Da Kambodsja i 2008 fikk tempelet registrert som UNESCO-verdensarvsted, protesterte Thailand. Sammenstøtene som fulgte mellom 2008 og 2011 kostet minst 20 mennesker livet og fordrev tusenvis fra sine hjem.
I 2013 bekreftet Den internasjonale domstolen at tempelet og dets umiddelbare nærområde ligger på kambodsjansk territorium. Men avgjørelsen løste ikke de underliggende spenningene. Grenseområdet forblir omstridt, og begge land hevder rettigheter til strategiske punkter langs den 800 kilometer lange grensen.
Konflikten har blusset opp ved flere anledninger i årene som har fulgt. Miner, skuddvekslinger og anklager om grensekrenkelser har jevnlig ført til eskalering. Hver gang har internasjonale meklere forsøkt å roe gemyttene, men de underliggende territorielle kravene forblir uløste.
Thailands militære overtak
Det thailandske forsvaret er blant de sterkeste i Sørøst-Asia. Global Firepower rangerer Thailand som nummer 25 i verden og tredje i ASEAN-regionen, kun bak Indonesia og Vietnam. Kambodsja ligger til sammenligning langt nede på listen.
Thailand har betydelig flere aktivt tjenestegjørende soldater enn Kambodsja. I tillegg har Thailand en omfattende reservestyrke, mens Kambodsja praktisk talt ikke har noen organisert reservekapasitet. Det thailandske forsvaret råder også over paramilitære styrker.
Det er imidlertid i luften Thailand virkelig dominerer. Det thailandske luftforsvaret opererer flere titalls F-16 Fighting Falcon-jagerfly og svenske JAS 39 Gripen-fly. I tillegg kommer eldre F-5-jagerfly som fortsatt er i tjeneste. Kambodsja har ingen operative jagerfly overhodet - landets flyvåpen består i hovedsak av transport- og rekognoseringshelikoptre.
Denne asymmetrien har vært tydelig ved tidligere konfrontasjoner. Thailandske jagerfly har kapasitet til å gjennomføre bombetokt mot kambodsjanske stillinger uten at Kambodsja har mulighet til å svare i luften. Thailand kan angripe kommandosentre, arsenaler og rakettstillinger med presisjonsstyrte bomber, mens Kambodsja mangler tilsvarende evne til maktprojeksjon.
Tilgang til vestlige våpen
Thailand har vært en nær alliert av USA siden signeringen av Manila-pakten i 1954. Landet er klassifisert som «major non-NATO ally», noe som gir tilgang til amerikanske våpenprogrammer og forsvarssamarbeid. Under Vietnam-krigen huset Thailand amerikanske luftbaser, og thailandske styrker kjempet på sør-vietnamesisk side.
Dette tette båndet til USA har gitt Thailand tilgang til avansert vestlig militærteknologi. Landets F-16-fly er det mest synlige eksempelet, men Thailand opererer også amerikanske Cobra angrepshelikoptre, Black Hawk transporthelikoptre og et bredt spekter av amerikansk våpenutstyr. Årlige øvelser som Cobra Gold, som Thailand er vertskap for sammen med USA, har pågått siden 1982 og involverer militære styrker fra en rekke land.
Thailand har ved flere anledninger forsøkt å anskaffe enda mer avansert vestlig utstyr, inkludert F-35 stealth-jagerfly. USA har imidlertid vært tilbakeholdne med å selge sine mest avanserte systemer, delvis på grunn av bekymring for Thailands forbindelser til Kina. Thailand har derfor også vendt seg mot Sverige og kjøpt Gripen-jagerfly som supplement til F-16-flåten.
Kambodsja har historisk ikke hatt tilgang til vestlige våpensystemer. USA har i perioder hatt restriksjoner på våpensalg til landet. Selv om det politiske klimaet kan endre seg, vil det ta tid før Kambodsja eventuelt kan bygge opp kapasitet basert på vestlig teknologi.
Kinas rolle i Kambodsja
Mens Thailand lener seg mot USA, har Kambodsja blitt en av Kinas nærmeste allierte i Sørøst-Asia. Kina er landets største investor, handelspartner og våpenleverandør. Det kinesiske engasjementet strekker seg fra massive infrastrukturprosjekter til direkte militærhjelp.
Et sentralt element i dette samarbeidet er utbyggingen av Ream marinebase i Sihanoukville-provinsen. Basen er finansiert og bygget med kinesisk hjelp, og har fått fasiliteter som kan ta imot langt større fartøyer enn det den kambodsjanske marinen selv opererer. Vestlige analytikere og amerikanske myndigheter har uttrykt bekymring for at basen i praksis kan fungere som en kinesisk militær utpost i Thailandgulfen, selv om både Kambodsja og Kina avviser dette.
Kinesiske marinefartøyer har ved flere anledninger ligget til kai ved Ream over lengre perioder. Kinesisk personell har trent kambodsjanske sjøfolk, og de to landene gjennomfører jevnlig felles militærøvelser under navnet «Golden Dragon».
Kina har også levert en rekke våpensystemer til det kambodsjanske forsvaret. Dette inkluderer stridsvogner, pansrede kjøretøyer, artillerisystemer og luftvernsystemer. Den kambodsjanske hæren opererer blant annet kinesiske stridsvogner og luftvernmissiler.
Langtrekkende raketter
Et av de mest omtalte elementene i spenningene mellom landene er Kambodsjas kinesiskproduserte rakettartilleri. Landet opererer PHL-03 multiple launch rocket systems - en lastebilmontert rakettutskyter som kan skyte 300 millimeter-raketter med en rekkevidde på 70 til 130 kilometer.
Thailand har advart om at disse systemene utgjør en trussel mot sivilbefolkningen langt inne på thailandsk territorium. Flere thailandske provinser ligger innenfor PHL-03s rekkevidde, inkludert byer, flyplasser og sykehus. Tilstedeværelsen av disse våpnene har potensial til å eskalere enhver fremtidig konflikt betydelig.
I tillegg til PHL-03-systemene opererer Kambodsja flere titalls BM-21-rakettutskytere av sovjetisk design. Disse har kortere rekkevidde - mellom 15 og 40 kilometer - men representerer likevel en betydelig ildkraft langs grenseområdene.
Thailand har på sin side færre rakettutskytere, men kompenserer med luftherredømme og presisjonsstyrte våpen levert fra fly. Denne asymmetrien - kambodsjansk rakettartilleri mot thailandsk luftmakt - definerer i stor grad den militære dynamikken mellom landene.
Militær sammenligning i tall
| Kategori | Thailand | Kambodsja |
|---|---|---|
| Global rangering (militær styrke) | Ca. 25 av 145 | Ca. 95 av 145 |
| Aktivt personell | Ca. 360 000 | Ca. 220 000 |
| Reservepersonell | Ca. 200 000 | Minimal |
| Forsvarsbudsjett | Ca. 5-6 mrd. USD | Ca. 800-900 mill. USD |
| Totalt antall fly | Ca. 490 | Ca. 25 |
| Jagerfly | Ca. 70 | 0 |
| Angrepshelikoptre | Ja | Nei |
| Stridsvogner | Ca. 600-650 | Ca. 600-650 |
| Pansrede kjøretøyer | Ca. 16 000-17 000 | Ca. 3 500-4 000 |
| Rakettutskytere (MLRS) | Ca. 25-30 | Ca. 450-470 |
| Artilleri (tauet) | Ca. 580-600 | Ca. 420-440 |
| Marinefartøyer totalt | Ca. 290 | Ca. 20 |
| Fregatter | 7 | 0 |
| Korvetter | 6 | 0 |
| Helikopterbærer | 1 | 0 |
Stridsvogner og bakkestyrker
På bakken er bildet noe mer nyansert enn i luften. Kambodsja har faktisk omtrent like mange stridsvogner som Thailand. Men kvalitetsforskjellen er betydelig. Kambodsjas panservåpen består hovedsakelig av utdaterte sovjetiske T-54 og T-55 stridsvogner fra den kalde krigen, samt kinesiske Type 59-varianter.
Thailand opererer derimot en blanding av amerikanske M60A3-stridsvogner og moderne kinesiske VT4-stridsvogner. Landets pansrede styrker støttes av langt flere pansrede kjøretøyer av ulike typer enn det Kambodsja kan stille med.
Den thailandske hæren har også langt bedre logistikk og etterforsyningsevne. Landet har betydelig flere flyplasser, et langt mer utbygd veinett, og flere større havner enn Kambodsja. Dette gir Thailand evne til å forflytte styrker og forsyninger raskt over store avstander.
Når det gjelder rakettartilleri, har imidlertid Kambodsja en numerisk fordel. Landet opererer langt flere multiple launch rocket systems enn Thailand, hovedsakelig BM-21 Grad-systemer. Denne ubalansen gjenspeiler en bevisst kambodsjansk strategi om å kompensere for svakheter på andre områder gjennom massiv artillerikapasitet.
Sjøforsvaret
Til sjøs er thailandsk dominans nærmest total. Det thailandske sjøforsvaret er blant de mest kapable i regionen og opererer nesten 300 fartøyer, inkludert en helikopterbærer, flere fregatter og korvetter. Flåten dekker både Thailandgulfen og Andamanhavet.
Kambodsjas marine består i hovedsak av patruljebåter for kystvakt - totalt rundt 20 fartøyer. Landet har ingen fregatter, korvetter eller ubåter av egen kapasitet.
Denne sjømilitære ubalansen har foreløpig ikke spilt noen vesentlig rolle i grensekonflikten, som hovedsakelig utspiller seg langs landgrensen. Men skulle en konflikt utvide seg, vil Thailands marine gi landet mulighet til å blokkere kambodsjansk skipstrafikk og potensielt true kystområder.
Stormaktenes dilemma
Konflikten mellom Thailand og Kambodsja setter både USA og Kina i en vanskelig posisjon. USA er formelt alliert med Thailand, men har også interesser i å opprettholde stabilitet i regionen og unngå at Kambodsja blir fullstendig avhengig av Kina.
For Kina er situasjonen tilsvarende kompleks. Beijing har investert tungt i Kambodsja og vil ikke se sin nærmeste allierte i Sørøst-Asia bli militært svekket. Samtidig har Kina også økonomiske interesser i Thailand og ønsker ikke å havne i direkte konfrontasjon med et land som balanserer mellom Washington og Beijing.
Analytikere har pekt på at Kina ved tidligere anledninger har bedt Kambodsja om å utvise tilbakeholdenhet, særlig når det gjelder bruk av de mest avanserte våpensystemene. Beijing frykter at en ukontrollert eskalering kan skade kinesiske interesser i hele regionen og potensielt trekke stormaktene mer direkte inn i konflikten.
ASEAN, den regionale samarbeidsorganisasjonen begge land er medlemmer av, har gjentatte ganger oppfordret til dialog og diplomatiske løsninger. Malaysia har ved flere anledninger fungert som mekler. Men organisasjonens prinsipp om ikke-innblanding i medlemslandenes interne anliggender begrenser dens evne til å påtvinge løsninger.
Økonomiske konsekvenser av konflikt
For begge land har periodene med aktiv konflikt betydelige kostnader. Thailands økonomi rammes av redusert bilateral handel når grenseovergangene stenges. Kambodsja er et viktig eksportmarked for Thailand, og handelsforstyrrelser merkes i begge lands næringsliv.
Kambodsjanske arbeidere utgjør en betydelig del av arbeidsstyrken i thailandsk landbruk og industri. Når konflikten eskalerer, forstyrres denne arbeidskraftflyten, noe som rammer thailandske bedrifter.
For Kambodsja er konsekvensene potensielt enda mer alvorlige. Landets økonomi er mindre robust, og ustabilitet skremmer bort turister og investorer. Tekstilindustrien, som er avhengig av stabile eksportforhold, kan rammes av forstyrrelser i forsyningskjedene.
Den humanitære situasjonen langs grensen forverres hver gang konflikten blusser opp. Sivile må forlate sine hjem, landbruksområder blir utilgjengelige, og infrastruktur skades. Gjenoppbyggingen legger beslag på ressurser som kunne vært brukt til utvikling.
Utsikter for fremtiden
Det underliggende spørsmålet - hvem som har rett til de omstridte tempelområdene og grensesonene - forblir uløst. Den internasjonale domstolens avgjørelser har ikke klart å skape varig fred, og begge land opprettholder sine territorielle krav.
Maktbalansen favoriserer klart Thailand på de fleste områder. Landets større økonomi, mer avanserte luftforsvar og tettere bånd til vestlige allierte gir det et overtak i en eventuell langvarig konflikt. Kambodsjas fordeler ligger i rakettartilleriet og den sterke støtten fra Kina.
Men ingen av partene har interesse av en fullskala krig. Thailand ønsker ikke å bli oppfattet som en regional aggressor, og Kambodsja vet at landet vil komme dårlig ut av en langvarig militær konfrontasjon. Begge lands ledere må balansere nasjonalistiske stemninger hjemme mot behovet for regional stabilitet.
Så lenge de underliggende territorielle tvistene forblir uløste, vil grenseområdene mellom Thailand og Kambodsja forbli en potensiell konfliktarena. Maktforholdet mellom landene - med Thailands klare overtak økonomisk og militært, men Kambodsjas strategiske partnerskap med Kina - definerer rammene for hvordan fremtidige konfrontasjoner vil utspille seg.