Helt nord i Isan, der Mekong-elven skiller Thailand fra Laos, ligger Nong Khai og dupper i sitt eget tempo. Byen er endestasjon for jernbanen fra Bangkok og springbrett til Vientiane på den andre siden av elven, men den er langt mer enn et grensepunkt. En lang, frodig elvepromenade, en av Thailands underligste severdigheter og et avslappet småbyliv gjør Nong Khai til et av de hyggeligste stoppene i hele Nordøst-Thailand – og et sted overraskende mange blir værende lenger enn planlagt.
Hva er Nong Khai?
Nong Khai er en provinshovedstad med noen titusener innbyggere, strukket ut langs sørbredden av Mekong. Livet i byen kretser rundt elven: Om morgenen trener pensjonister på promenaden, om ettermiddagen kommer fiskerne inn med garnene, og når solen går ned bak Laos-siden i oransje og fiolett, fylles elverestaurantene av familier som deler grillfisk og somtam. Den norske vinterens beste solnedganger ser du muligens herfra.
Byen ligger i Isan, Thailands folkerike, jordbrukspregede nordøstregion – landets minst besøkte hjørne, og for mange nettopp derfor det mest givende. Turistene du treffer i Nong Khai, er gjerne godt voksne europeere som har kommet tilbake hver vinter i årevis. De vet noe.
Hvem passer Nong Khai for?
Nong Khai passer for deg som vil se et Thailand uten strandklubber og selfiekøer: reisende på vei til eller fra Laos, langtidsreisende som vil leve billig og rolig noen uker, og alle som er nysgjerrige på Isan-kulturen med sin egen dialekt, musikk og mat. Barnefamilier kan trives her noen dager, men det finnes verken strender eller store bassenganlegg – dette er en elveby, ikke et ferieresort. Prisnivået er blant de laveste i landet; gjestehus ved elven koster gjerne rundt 300–600 baht natten, altså under 200 kroner. Mange gjestehus gir dessuten gode uke- og månedsrabatter, noe som gjør byen ideell for lengre opphold.
Høydepunkter
Sala Kaew Ku – skulpturparken du ikke glemmer
Noen kilometer øst for sentrum ligger Sala Kaew Ku, en park fylt med enorme betongskulpturer av buddhaer, hinduguddommer og slangevesener – den største er en syvhodet naga på godt over 20 meter. Parken ble skapt fra 1970-tallet av mystikeren Luang Pu Bunleua Sulilat og følger ingen kjent tempeltradisjon; det hele er hans private, svimlende kosmologi støpt i betong. Du rusler rundt mellom figurene til lyden av sikader og vet ikke helt om du er i et tempel eller en drøm. Uansett: Dette er en av de mest særegne severdighetene i Thailand.
Elvepromenaden og Tha Sadet-markedet
Selve sentrum henger sammen med den lange promenaden langs Mekong. Midt på ligger Tha Sadet, et overbygd marked der thaier og laotere har handlet i generasjoner – i dag en blanding av husholdningsvarer, tørket fisk, klær og suvenirer fra begge sider av elven. Kom sent på ettermiddagen, rusle gjennom markedet og sett deg deretter på en av elverestaurantene til solnedgang. Byens viktigste tempel, Wat Pho Chai med sin høyt ærede gylne buddhafigur, ligger en kort spasertur unna.
Naga-ildkulene
Nong Khai er episenter for et av Thailands underligste fenomener: naga-ildkulene, lysende kuler som ifølge tradisjonen stiger opp fra Mekong ved slutten av den buddhistiske fasten i oktober. Da strømmer titusener til elvebredden, og byen koker i flere dager. Fascinerende folkefest – men book overnatting i svært god tid hvis du sikter deg inn på akkurat denne helgen.
Livet langs elven
Nong Khai er en by du sykler i. Gjestehusene låner eller leier ut sykler, og elvestien vestover tar deg forbi templer, grønnsakshager på elvebredden og kafeer i gamle handelshus. Naboskapet til Laos har satt sine spor i matveien: Om morgenen finner du boder som selger sprø baguetter med pâté – en arv fra fransk tid på den andre siden av elven – rett ved siden av risgrøten. De fleste kvelder legger en liten turistbåt ut fra promenaden ved solnedgang, en times stille cruise på Mekong mens himmelen skifter farge; sjekk avgangstiden lokalt samme dag. Og treffer du en lørdagskveld, er gågaten langs elven full av mat, musikk og familier.
Grensen til Laos
Den thai-laotiske vennskapsbroen like utenfor byen var den første broen over nedre Mekong da den åpnet i 1994, og Vientiane ligger bare et par mil på den andre siden. Mange kombinerer Nong Khai med noen dager i den laotiske hovedstaden. Husk bare at du faktisk forlater Thailand: Sjekk visumreglene for nordmenn før du krysser, slik at du vet hva som gjelder for ny innreise – og hva som kreves på laotisk side.
Når på året bør du reise?
Beste tid er november til februar, når Isan har tørre, solfylte dager rundt 25–30 grader og til dels kjølige kvelder – perfekt flukt fra norsk vinter. Mars og april blir hete, ofte godt over 35 grader. Regntiden fra mai til oktober gjør landskapet praktfullt grønt og Mekong bred og mektig, med byger som sjelden ødelegger mer enn noen timer av dagen. Oktober har bonusen med naga-festivalen.
Hvordan kommer du deg dit?
- Nattog fra Bangkok: Jernbanen ender i Nong Khai, og sovevognstoget fra hovedstaden er en klassisk måte å komme seg hit på – du legger deg i Bangkok og våkner ved Mekong.
- Fly til Udon Thani: Nærmeste flyplass ligger i nabobyen Udon Thani, snaue timen unna, med hyppige og billige avganger fra Bangkok. Se guiden vår til innenriksfly i Thailand. Minibusser går direkte fra flyplassen til Nong Khai.
- Buss: Langdistansebusser forbinder Nong Khai med Bangkok og resten av Isan døgnet rundt – les hvordan systemet fungerer i artikkelen om langdistansebusser i Thailand.
Kombiner med resten av Isan
Nong Khai er et naturlig ankerpunkt for en Isan-rundtur. Udon Thani, med den berømte røde lotussjøen og bronsealderfunnene i Ban Chiang, ligger under en time sørover, og fortsetter du videre kommer du til universitetsbyen Khon Kaen. Alle tre ligger langs samme tog- og busslinje, så logistikken er enkel: Fly eller tog opp, og deretter korte etapper sørover igjen. Det er en av de enkleste – og mest undervurderte – rundreisene du kan gjøre i Thailand.