Ordet betyr bokstavelig talt «to rader» – song er to, thaew er rad. Og det er nøyaktig hva en songthaew er: en pickup med tak over lasteplanet og to benker langs sidene. Utenfor Bangkok er dette selve ryggraden i thailandsk lokaltransport, og har du ikke sittet på en songthaew med vind i håret og en pose grønnsaker mellom beina til en smilende bestemor, har du strengt tatt ikke vært i Thailand.
For nordmenn er songthaewen både det billigste og det mest forvirrende transportmiddelet i landet. Billigst fordi en tur ofte koster mindre enn en tyggispakke hjemme. Mest forvirrende fordi reglene er uskrevne og varierer fra by til by. Her er alt du trenger å vite.
Slik fungerer det
En songthaew i rute kjører en fast strekning, omtrent som en buss – men uten holdeplasser, rutetabell eller skilt du kan lese. Du praier den ved å vinke, akkurat som en taxi. Hopp opp bak, finn en plass på benken, og når du nærmer deg dit du skal, trykker du på ringeknappen i taket (eller banker på taket der knappen mangler). Sjåføren svinger inntil, du hopper av og betaler gjennom vinduet på førersiden.
Betalingen skjer alltid til slutt, alltid kontant, og helst med småpenger. En tur koster gjerne rundt 10–50 baht avhengig av by og avstand – altså fra tre til femten kroner. Til sammenligning starter en taxi på rundt 35–40 baht bare i startgebyr.
Songthaew i praksis – by for by
Chiang Mai er songthaew-hovedstaden. De røde bilene – rot daeng, «røde biler» som de kalles lokalt – kjører ikke faste ruter, men fungerer som delte taxier: Du stopper en, sier hvor du skal, og sjåføren nikker hvis det passer retningen han allerede kjører i. Rundt 30–50 baht per person innenfor byen er normalen. I Chiang Mai er dette rett og slett den enkleste måten å komme seg rundt på.
Pattaya har de mørkeblå «baht-bussene» som kjører faste sløyfer langs Beach Road og Second Road. Her hopper du bare på og av, og betaler en tier eller to. Enklere blir det ikke – og det er en av grunnene til at Pattaya er så lettnavigert uten egen bil.
Phuket har lyseblå songthaewer mellom Phuket by og strendene. De er billige, men bruker god tid og slutter å gå tidlig på kvelden – planlegg hjemturen.
Øyene – Koh Chang, Koh Phangan og flere – bruker songthaewer som delte taxier med mer eller mindre faste priser per strekning, gjerne 50–150 baht per person. Prisen står ofte på en tavle eller på bilen, og den er høyere etter mørkets frembrudd.
Men hvor går den egentlig?
Det ærlige svaret: Det står ingen steder. Songthaew-ruter finnes sjelden i Google Maps, og bilene har i beste fall et skilt på thai i frontruten. Fargene er ofte nøkkelen – i mange byer har hver rute eller hvert distrikt sin farge – men systemet lærer du raskest ved å spørre. Resepsjonen på hotellet vet hvilken farge som går til stranden, og damen i nudelboden vet hvor du skal stå. Å spørre seg frem er en del av opplevelsen, og thaier hjelper deg gjerne med både vinking og beskjed til sjåføren om hvor du skal av.
Den klassiske misforståelsen: delt eller chartret?
Her går det oftest galt. Du stopper en tom songthaew, sier hotellnavnet, sjåføren nikker, og du setter deg inn. Ved fremkomst vil han ha 200 baht – for nå var ikke dette en delt rute lenger, men en privat chartertur. Teknisk sett har han rett: En tom songthaew som kjører dit du bestemmer, er en leiebil med sjåfør.
Løsningen er å avklare før du setter deg inn. Spør «how much per person?» eller pek på benken bak og si beløpet du forventer. Vil du faktisk chartre hele bilen – noe som kan være smart for en gruppe på fire–seks som skal til en foss eller et tempel – så avtal totalprisen tydelig først. Med kalkulatoren på mobilen som felles språk går det som regel helt fint.
Småtips fra benkeraden
- Sitt inne på benken, ikke stående på stigtrinnet bak. Lokale tenåringer henger utenpå i full fart – det er ikke en invitasjon til å gjøre det samme.
- Ha småpenger klare. En sjåfør som skal veksle 1000 baht for en tur til 20, blir ikke din venn.
- Bagasje er sjelden et problem – ryggsekker går på taket eller mellom beina, og ingen har noen gang klaget på en pose fra markedet.
- Etter solnedgang tynnes rutene ut. Da er Grab eller Bolt redningen – appene fungerer i alle større byer og priser turen på forhånd.
- Skal du bare et kort stykke i storbytrafikk, er motorsykkeltaxi ofte et raskere alternativ – men det er en egen historie.
Songthaewen er ikke komfortabel. Benkene er harde, eksosen er nær, og i regntiden blafrer det presenning i ansiktet ditt. Men den er billig, den er ekte, og den gir deg noe ingen aircondition-bil kan: følelsen av å være med i hverdagen i stedet for å se den gjennom et vindu. Vink den inn, hopp på, og smil til bestemoren med grønnsakene. Det er sånn Thailand beveger seg.