Det begynner nesten alltid på samme måte. Du har vært i Thailand noen sesonger, sett at kaffebaren i gaten går så det suser, og tenkt at dette kunne du gjort bedre selv. Så snakker du med noen som «kjenner en advokat», og et par uker senere sitter du med et thailandsk selskap der navnet ditt står på 49 prosent av aksjene, mens tre thaier du knapt har hilst på eier resten. Der burde begeistringen ta en pause, i hvert fall lenge nok til at du forstår hva du faktisk har signert på.
Hovedregelen: 49 mot 51
Foreign Business Act deler næringslivet inn i lister over virksomhet som er stengt eller begrenset for utlendinger. Praktisk talt alt nordmenn drømmer om å drive i Thailand havner i den begrensede kategorien: bar, restaurant, liten butikk, guidevirksomhet, utleie av scootere, eiendomsmegling. Vil et selskap med utenlandsk flertall drive slik virksomhet, kreves det tillatelse – og den sitter langt inne.
Derfor ender de fleste opp med et helt vanlig thailandsk aksjeselskap, «Company Limited», der utlendingen eier inntil 49 prosent og thailandske aksjonærer har resten. Selskapet regnes da som thailandsk og slipper unna restriksjonene i loven.
Det mange overser, er at 49 prosent ikke er kontroll. Du kan ha betalt hele oppstarten selv, men på papiret er det flertallet som har siste ord i generalforsamlingen. Det finnes lovlige måter å vri på maktbalansen – ulike aksjeklasser med forskjellig stemmevekt, vedtektsbestemmelser om hvem som kan signere for selskapet, og en styresammensetning som gir deg daglig kontroll. En dyktig thailandsk advokat setter opp slikt til vanlig. Men det er noe helt annet enn å late som om de 51 prosentene ikke finnes.
Stråmenn: løsningen alle nevner og ingen vil stå ved
Du kommer til å høre om det med en gang. Kjæresten, svigerfamilien, advokatens sekretær eller noen som får et par tusen baht i året for å stå oppført som aksjonær. Sikkerheten skal angivelig ligge i papirbunken ved siden av: udaterte aksjeoverdragelser, gjeldsbrev fra aksjonærene til deg, pantsettelse av aksjene.
Dette er ulovlig. Loven forbyr uttrykkelig thailandske statsborgere å stå som skjulested for utenlandsk eierskap, og den rammer utlendingen som bruker dem like hardt som thaien som stiller opp. Blir det avdekket, snakker vi om bøter, tvangsoppløsning av selskapet, inndragning av tillatelser og i alvorlige tilfeller fengsel og utvisning.
Men det verste er ikke straffen. Det verste er at du står uten forsvar den dagen det butter. Du kan ikke gå til en thailandsk domstol og be den håndheve en avtale som forutsetter at loven brytes. Blir du uenig med aksjonærene dine, eller går forholdet i stykker, har du ingen steder å gå. Historiene om nordmenn som mistet både bar, bolig og bankinnskudd i løpet av en uke, finnes i alle de norske miljøene langs kysten.
Håndhevingen er ujevn. Mange driver i årevis uten at noen spør om noe. Så strammes det inn i perioder, og gjerne etter et tips – fra en misfornøyd konkurrent, en nabo, eller en tidligere partner som vet nøyaktig hvordan selskapet er skrudd sammen. Går forretningsplanen din bare opp med stråmenn, er det ikke en forretningsplan. Det er en utsatt regning.
De lovlige veiene
- BOI-fremmet selskap. Board of Investment gir fordeler til virksomhet Thailand ønsker seg: produksjon, teknologi, forskning, enkelte tjenester og deler av den digitale økonomien. Blir prosjektet godkjent, kan du eie hundre prosent, du får enklere tilgang på arbeidstillatelser, og ofte skattelettelser i en periode. Ulempen er åpenbar: BOI er ikke laget for en strandbar. Det kreves kapital, en gjennomarbeidet plan og løpende rapportering.
- Foreign Business License. Du kan søke om tillatelse til å drive med utenlandsk flertall, men saksbehandlingen er tung, og avslag er regelen når virksomheten konkurrerer direkte med thailandske småbedrifter. Sjansene er bedre for spesialisert virksomhet der thailandske aktører er få.
- Treaty of Amity gjelder amerikanere. Avtalen mellom Thailand og USA lar amerikanske statsborgere eie hundre prosent i de fleste bransjer. Den gjelder ikke nordmenn, og Norge har ingen tilsvarende avtale. Å konstruere seg inn i den via et amerikansk selskap er en øvelse som krever langt bedre rådgivning enn en samtale over en øl.
- Representasjonskontor eller filial. Har du allerede et norsk selskap som vil ha nærvær i Thailand, kan et representasjonskontor drive markedsundersøkelser, innkjøp, kvalitetskontroll og rapportering hjem – men det kan ikke tjene penger lokalt. En filial kan ha inntekter, men er tilbake til å trenge tillatelse.
- Ikke etabler selskap i det hele tatt. Skal du jobbe for kunder i Norge, er thailandsk selskap som regel feil verktøy. Da er DTV-visumet for fjernarbeid et langt enklere spor.
Arbeidstillatelse: eget selskap gir ingen fribillett
Her går det galt for mange. Du kan eie 49 prosent av selskapet og likevel ikke ha lov til å løfte en finger i det. Arbeid er arbeid i thailandsk forstand, enten du står bak baren og skjenker øl eller sitter på bakrommet og svarer på e-post. Skal du gjøre noe av det, trenger du arbeidstillatelse – og den forutsetter riktig visumtype, normalt et non-immigrant B-visum.
Selskapet må dessuten oppfylle krav for å kunne bære tillatelsen. Normen som revisorene opererer med, er en registrert aksjekapital i millionklassen per utenlandsk ansatt – to millioner baht har lenge vært tallet – og et antall thailandske heltidsansatte per utlending, ofte fire. Ansettelsene må være reelle, med lønn og innbetalt trygdeavgift. Kravene varierer med selskapstype, BOI-status og om du er gift med en thai, så dette er nettopp et punkt der du skal ha tallene fra din egen revisor og ikke fra et forum.
Regn litt på det før du gleder deg for tidlig: fire lønninger, trygdeavgifter, revisor og regnskapsfører løper fra dag én, lenge før du har solgt den første kaffekoppen. Skal du jobbe for andre i stedet for å eie selv, er den veien beskrevet for seg i artikkelen om å få jobb i Thailand.
Det løpende arbeidet
Et thailandsk selskap krever revidert årsregnskap uansett hvor lite det er, månedlige innleveringer for lønnstrekk og moms, og bokføring på thai. Et lite regnskapsbyrå tar seg av dette for et fast månedlig honorar som de fleste nordmenn synes er lavt. Poenget er ikke prisen, men at det ikke er valgfritt: sovende selskaper som ikke leverer, samler opp bøter helt til noen må rydde.
Selskapet trenger også egen bankkonto, og der er prosedyren en annen enn for privatpersoner – se guiden til bankkonto i Thailand for hvordan bankene tenker. Hvor overskuddet ditt skal beskattes, avhenger av hvor du er skattemessig bosatt, og det er verdt å lese skatteavtalen mellom Norge og Thailand før du bestemmer deg for hvordan du tar ut penger.
Slik ville jeg gått frem
- Avgjør om du i det hele tatt trenger et thailandsk selskap. Mange gjør ikke det.
- Betal for en time hos en thailandsk advokat og en time hos en revisor – to uavhengige personer, og ingen av dem den samme som tilbyr seg å skaffe aksjonærer.
- Still ett direkte spørsmål: hvordan ser denne strukturen ut hvis myndighetene gransker den om tre år?
- Legg budsjett for tolv måneders drift uten inntekt, inkludert lønninger og honorarer.
- Les den thailandske versjonen av alle dokumenter, eller få den gjennomgått av noen du stoler på. Ved uenighet er det den som gjelder, ikke den engelske oversettelsen.
- Planlegg utgangen før inngangen: hvem kjøper deg ut, og hvordan får du pengene ut av landet?
Dette er en oversikt, ikke juridisk rådgivning, og reglene endres oftere enn nettartikler oppdateres. Skal du gjøre alvor av det, er lokal advokat og revisor ikke en utgift du kan hoppe over – det er selve inngangsbilletten. Og tenk gjennom en ting til mens du er i det formelle hjørnet: hva skjer med aksjeposten din den dagen du ikke er her lenger? Det spørsmålet er verdt et eget besøk hos advokaten, og er tema i artikkelen om testament og arv i Thailand. Skal du flytte hele livet ned, begynner uansett alt sammen med sjekklisten for å flytte til Thailand.