Nordmenn er blant verdens mest kaffedrikkende folk, så la oss ta det viktigste først: Ja, du får god kaffe i Thailand. Overraskende god. De siste tiårene har landet i stillhet blitt en ordentlig kaffenasjon – med egne bønner dyrket i fjellene i nord, mikrobrennerier som vinner internasjonal anerkjennelse, og en kafétetthet i enkelte byer som får Grünerløkka til å virke underforsynt. Og parallelt lever den gamle gatekaffen videre, søt og sterk, silt gjennom et bomullsfilter som ligner en sokk.
Begge verdener er verdt å utforske. Her er kartet.
Fra opiumsvalmuer til arabica
Historien bak thailandsk kaffe er faktisk en av landets fineste. På 1970-tallet var åsene i nord dekket av opiumsvalmuer, og fjellfolkene levde av en avling myndighetene var fast bestemt på å bli kvitt. Løsningen ble de kongelige utviklingsprosjektene under kong Bhumibol: Bøndene fikk hjelp til å erstatte valmuene med blant annet arabica-kaffe, som trives i nettopp slike høyder og temperaturer.
I dag dyrkes det arabica over store deler av høylandet i Chiang Mai- og Chiang Rai-provinsene, og navn som Doi Chaang og Doi Tung – oppkalt etter fjellene bøndene bor på – er blitt kjente kaffemerker langt utenfor Thailand. I sør dyrkes det robusta, som i stor grad går til pulverkaffe og den tradisjonelle gatekaffen. Når du drikker en flat white i Chiang Mai brygget på bønner fra åsene du ser fra vinduet, drikker du med andre ord et lite stykke vellykket sosialhistorie.
Gatekaffen – «kafe boran»
Den gamle skolen finner du på markeder og i trillevogner: kafe boran, «gammeldags kaffe». Kraftig brent robusta trekkes i en langskaftet bomullspose – ja, den ligner en sokk, og den brukes hele dagen – og serveres over is med sjenerøse mengder søt kondensert melk. Resultatet er mørkt, søtt og forfriskende på en måte som gir mening først når det er 34 grader i skyggen. Bestiller du «oliang», får du den svarte varianten, iskald og søt uten melk.
Prisen? Gjerne rundt 20–40 baht – en tikroning for et glass kaffe og et innblikk i thailandsk morgenkultur, gjerne i selskap med pensjonister som har sittet på de samme krakkene siden i forfjor. Det er den billigste kaffeopplevelsen i landet, og en av de fineste.
Kafé-Thailand: Chiang Mai er hovedstaden
I den andre enden av skalaen står tredjebølge-kaféene, og ingen by i Sørøst-Asia gjør dette bedre enn Chiang Mai. Særlig i Nimman-området ligger brenneriene tett: steder som brenner egne bønner fra navngitte fjellandsbyer, veier opp pour-over med apotekerpresisjon og serverer cortado i lokaler som kunne stått i Oslo – til halve prisen. En kaffe latte koster gjerne 60–120 baht, altså 17–35 kroner, og kvaliteten på de beste stedene tåler sammenligning med det beste hjemme.
Det er heller ingen tilfeldighet at byen er full av fjernarbeidere med laptop – kafeene, prisene og internettet gjør Chiang Mai til et av verdens mest populære steder å jobbe fra, noe vi har skrevet mer om i guiden til coworking i Chiang Mai og Bangkok.
Vil du helt til kilden, kan du besøke kaffelandsbyene i fjellene rundt byen – blant annet ligger det en liten hmong-landsby med egne kaffeplantasjer i åsene ovenfor tempelet på Doi Suthep, der du kan drikke kaffen få hundre meter fra buskene den vokste på.
Bangkok henger godt med, med egne kaffenabolag – Ari og Thonglor er gode jaktmarker – og selv små øyer har i dag gjerne én kafé med ordentlig espressomaskin og en barista som tar faget sitt alvorlig.
Kjedene – og bensinstasjonsunderet
Thailands største kaffekjede finner du på bensinstasjonene: Café Amazon, med tusenvis av utsalg over hele landet, gjenkjennelig på den grønne fuglelogoen. Kaffen er helt grei, prisen lav, og på en lang biltur er de grønne oasene med aircondition et fast holdepunkt. Inne i 7-Eleven-butikkene finnes dessuten All Café-diskene med ferskbrygget billigkaffe – enda et kapittel i historien om alt 7-Eleven i Thailand kan. Starbucks finnes i alle kjøpesentre, men koster fort det dobbelte av de lokale alternativene, uten å være bedre.
Slik bestiller du – tre ting å vite
- Standard er søtt. Thailandsk kaffe kommer som hovedregel med sukker, sirup eller kondensert melk. Vil du ha mindre, si «wan noi» (lite søtt); vil du ha den ren, si «mai wan» eller «mai sai nam tan» (uten sukker). Dette er den viktigste frasen i hele artikkelen.
- Is er normalen. «Yen» betyr kald, «ron» betyr varm. Bestiller du bare «kafe», får du som regel is – i varmen er det som oftest også det rette valget.
- Americano er trygghavnen. Overalt der det finnes en maskin, finnes en americano, varm eller kald, og den er sjelden dårlig.
Et siste tips til hjemreisen: Poser med thailandske høylandsbønner fra et lokalt brenneri veier lite, koster et par hundre baht og er en langt mer original suvenir enn nok en elefant-t-skjorte. Så kan du brygge en kopp Doi Chaang hjemme i februarmørket og kjenne duften av fjellene i nord – helt til du innser at du like godt kan bestille neste tur.