De fleste kjenner navnet fra filmklassikeren fra 1957, med plystremelodien alle kan nynne. Men den virkelige historien bak broen over elven Kwai er langt mørkere enn Hollywood-versjonen – og det er nettopp derfor et besøk i Kanchanaburi, to–tre timer vest for Bangkok, gjør så sterkt inntrykk. Dette er ikke en attraksjon på linje med templer og strender. Det er et krigsminne, og det fortjener å bli besøkt som et.
Jernbanen som kostet titusener livet
I 1942 kontrollerte Japan Burma, men sjøveien dit var utsatt for allierte angrep. Løsningen ble en 415 kilometer lang jernbane fra Thailand gjennom fjell og jungel til Burma – en strekning britiske ingeniører før krigen hadde vurdert som nærmest ubyggbar. Japanerne bygde den på rundt seksten måneder, med tvangsarbeid. Rundt 60 000 allierte krigsfanger – flest briter, australiere og nederlendere – ble satt inn, sammen med et langt større antall asiatiske tvangsarbeidere fra blant annet Malaya, Burma og Java.
Prisen var grufull. Om lag 13 000 krigsfanger døde av sult, sykdom, utmattelse og mishandling, og blant de asiatiske arbeiderne regner man med at titusener – etter mange anslag 80 000–100 000 – mistet livet. Det er dette som ga strekningen navnet «dødens jernbane»: I gjennomsnitt kostet hver eneste svilledel av banen menneskeliv. Blant fangene fantes det også nordmenn – krigsseilere som var tatt til fange da skipene deres ble senket eller oppbrakt i asiatiske farvann, og som havnet i japansk fangenskap langt hjemmefra.
Broen – og elven som byttet navn
Selve broen ved Tha Ma Kham utenfor Kanchanaburi by var bare ett av hundrevis av byggverk langs banen, men filmen gjorde den verdensberømt. Stålbroen ble bombet av de allierte mot slutten av krigen og senere reparert – de buede spennene er originale, de kantete er etterkrigserstatninger. En kuriositet: Broen krysset opprinnelig elven Mae Klong, ikke Kwai. Da turistene begynte å komme for å se broen «over Kwai», løste thailandske myndigheter det elegant på 1960-tallet ved å døpe om elvestrekningen til Khwae Yai.
I dag kan du gå over broen på gangbaner mellom skinnene – det er avsatt plattformer å tre til side på når toget kommer sakte sigende. Kom tidlig på morgenen, før gruppene, hvis du vil oppleve stedet i ro.
Krigskirkegården og museene
Det sterkeste stedet i Kanchanaburi er ikke broen, men krigskirkegården Don Rak midt i byen: nesten 7 000 identiske gravsteiner over britiske, australske og nederlandske krigsfanger, plettfritt vedlikeholdt av Commonwealth War Graves Commission. Les noen av inskripsjonene familiene fikk sette på – gjennomsnittsalderen på steinene er ung, og det er dette synet som pleier å bli sittende i besøkende lenge etterpå. Inngangen er gratis; oppfør deg som på en hvilken som helst kirkegård.
Rett over gaten ligger Thailand-Burma Railway Centre, et lite, moderne museum som forteller historien grundig og personlig – klart det beste stedet å begynne besøket, for rundt 150 baht. Det eldre JEATH-museet ved elven, med sin rekonstruerte fangehytte av bambus, er enklere, men gir et råere bilde av leverforholdene.
Togturen til Nam Tok
Vil du oppleve selve banen, går det fortsatt tog på den gjenværende strekningen fra Kanchanaburi til Nam Tok. Høydepunktet er partiet ved Tham Krasae, der toget kryper over en trebukk som klorer seg fast i klippeveggen høyt over elven – et av Thailands mest spektakulære togstrekk, bygget under forferdelige forhold. Turen tar et par timer hver vei, togene er enkle med åpne vinduer, og turister betaler en fast billettpris på rundt hundrelappen. Sitt på elvesiden.
Hellfire Pass
Åtte mil nordvest for byen ligger det som for mange blir det sterkeste minnet: Hellfire Pass, den dype fjellskjæringen fangene hogg ut for hånd, døgnet rundt. Navnet kom av synet av utmagrede menn som arbeidet i fakkellys om natten. Det australskbygde minnesenteret er gratis, og du kan gå langs den gamle traseen gjennom selve skjæringen med en lydguide der overlevende selv forteller. Sett av en halv dag, ta med vann, og gå helst om morgenen før varmen.
Praktisk – og med respekt
Kanchanaburi når du enklest med minibuss eller buss fra Bangkok, som bruker to–tre timer avhengig av trafikken ut av byen. Det går også tog fra Thonburi-stasjonen på vestbredden i Bangkok enkelte dager – en langsom, men stemningsfull anreise som lar deg fortsette rett videre på selve dødens jernbane. Sjekk oppdaterte avganger før du planlegger rundt toget.
Dagsturer fra Bangkok rekker gjerne broen, kirkegården og et museum, men blir i meste laget komprimerte – skal du også få med Hellfire Pass og togturen, bør du overnatte en natt eller to. Kanchanaburi er dessuten en severdighet i seg selv, med flytende gjestehus på elven og Erawan-fossene en times kjøring unna; det praktiske finner du i destinasjonsguiden vår til Kanchanaburi. Organiserte turer kjøper du tryggest etter rådene i artikkelen om hvor du bør kjøpe utflukter.
Og en siste påminnelse, i all vennlighet: Dette er gravsteder og åsteder for enorme lidelser, ikke kulisser. Smilende hoppebilder på broen og poseringer blant gravsteinene skurrer – her er det helt greit å bare gå stille, lese og ta det innover seg. Vil du plassere jernbanen i den større fortellingen om landet, anbefaler vi Thailands historie på ti minutter.